Hva St. Halvard gjorde med pappas helse

 

Min far Arne Moe (76 år gammel) har vært gjennom flere hjerteinfarkt (det første fikk han i en alder av 48 år), hadde høyt blodtrykk, diabetes 2 og dårlig hjerte. Han var i tillegg ekstremt aktiv; drev eget regnskapskontor, var engasjert i idrett og treneryrket. I en alder av 71 år startet han opp Miljøpartiet de Grønne her på Stjørdal. Det resulterte i at han ble valgt inn i Kommunestyret (2007), med et voldsomt engasjement. Men pappa hadde det svært tungt pga. helsa si, han var utslitt.

Han hadde tidligere fått skiftet ut hovedpulsåren og levde på sett og vis på overtid. Det har seg sånn at operasjonen var så risikabel at det var usikkert om pappa ville overleve. Om han så gjorde, da ville han ha en maks levetid på ca. 7 år, i følge legene. Dette var for 20 år siden... Pappas helse ble verre og verre, han var helt nedkjørt og det endte med at jeg fant han liggende på golvet i leiligheten hans, dette var i juni 2009. Han var helt livløs, nesten uten noen puls. han var kritthvit over hele seg, bortsett fra den ene foten som fra kneet og ned var helt svart. Pappa hadde fått blodpropp og drypp og ble i hui og hast sendt med ambulanse. Vi visste ikke om han ville overleve det hele.

Det gjorde han (heldigvis), men det var en svært syk og slagen mann som måtte amputere "skuddfoten" (den hadde han scoret med i sin karriere som fotballspiller på Stjørdals blink). I tillegg var hjertet veldig svakt, sirkulasjonen var elendig og han hadde selvfølgelig sorg- og angstreaksjoner på det hele. Det viste seg også at det var store problemer med sårheling. Det oppstod til stadighet infeksjoner i såret og kroppen forøvrig og pappa utviklet demens i rekordfart. Dette førte til at det ble mange turer inn og ut av Sykehuset Levanger den sommeren.

Han var såpass stabil i august at vi (jeg og min familie) bestemte oss for å dra på vår lenge planlagte tur til Bulgaria. På avreise dagen (29. aug.) fra Bulgaria ringer telefonen i 8- tida på morgenen. Det er Levanger som opplyser at pappas amputerte fot har blitt verre, at pappa må observeres. Enda en telefon senere sier de at pappas fot må amputeres høyere opp pga. problematikken. Pappa har dårlig sirkulasjon, foten er ille. Jeg visste at narkosen, pappas svake hjerte, hovedpulsåra kanskje ikke ville klare dette, men måtte bare ønske " lykke til"! Pappa er ved godt mot, sier de. Så begynner telefonen å ringe oftere og oftere. Det står klart for meg at dette blir ille, at det er bra vi er på veg til flyplassen og er hjemme om noen timer.

Så- mens jeg står i parfymeriet på flyplassen i Bulgaria- ringer telefonen på ny, Levanger Sykehus spør om jeg er langt unna? ”Selvfølgelig er jeg det, sier jeg. Dere vet jo at vi er på ferie i Bulgaria, men om bare 6- 7 timer er vi jo hjemme...?". "Ja, da blir det nok dessverre for sent. Vi har mistet faren din under operasjonen. Vi opererte, men som du vet så er han så syk, at... Jeg beklager, men du klarer ikke å skynde deg hjem fort nok. Har er veldig ustabil, og det går veldig fort med han Arne, nå". Jeg ringte til min svigermor i Selbu, forklarte situasjonen. Hun kjørte det raskeste hun kunne for å sitte ved pappas seng, noen måtte være ved pappas side. Mente at det at pappa hørte hennes stemme til det siste kunne være trygt for ham. Imens måtte vi bare komme etter så fort vi kunne. Vi løp i korridorene på Sykehuset, var det for sent?

Pappa levde så vidt, men var i koma. Vi har gjort alt vi kan for faren din, sa de. Nei, tenkte jeg. Alt er ikke gjort for pappa, vi må ringe St. Halvard (Halvard Nordfjæran). Ringte og ba han om å redde pappa. ”Ja, han ligger jo i koma, faren din. Du skjønner Cathrine at det skjedde noe under operasjonen. Sykehuset gjorde en tabbe, det er det som gjorde at han Arne falt i koma. Jeg skal vekke opp faren din jeg, sier Halvard. Ring meg bare om en stund". I mellomtiden konfronterer jeg operasjonslegen med det faktum at det var deres (les: Sykehusets) feil at pappa holdt på å dø. Legens reaksjon på min påstand bekreftet at så var tilfelle. Han var også veldig opptatt av hvordan jeg hadde fått tak i den informasjonen, fordi dette skulle være ukjent for meg. Mens vi satt og snakket om dette, kommer det en opprømt sykepleier springende: "Det har skjedd et under her hos oss. Vi kan ikke forklare det men det er altså slik at din far har våknet opp av koma!???? Det første han sa var at han var sulten. Ja, han sitter i sengen sin nå og spiser, han Arne".

Ufattelig for pleiere, leger, ja for alle som ikke vil akseptere et mirakel. Et mirakel som gjør at jeg med rette kan kalle Halvard Nordfjæran for St. Halvard. Jeg ringte Halvard og fortalte at det hadde skjedd noe fantastisk! ”Ja, han sitter vel og spiser faren din, spør han. Jeg fikk han jo opp av koma". ”Ja, men hvordan vet du..."? Ord blir overflødige. Sakte, men sikkert hentet pappa seg, han ble fjernhealet i ca. en uke. Det hadde gjort at pappa hadde fått livet i gave. En ny sjanse. Pappa ble sendt til Halsen sykehjem, han ble mer vital, fikk gnist. De gode replikkene var tilbake, han begynte å se framover.

Men med en så dårlig helse begynte det å røyne på igjen i februar 2012. Pappa ble sur, deprimert, slapp, hovnet opp i ansiktet. Han var farlig blek, og hadde uutholdelige smerter i " god- foten"(den som ennå ikke var blitt amputert). Det ble prøvd medisiner og støttestrømpe, uten hell. Foten var helt svart og hoven. Den var like tykk under kneet som omkretsen på lårene. Tærne kunne du ikke se, de var der men alt var så hovent og svart. Det hele ville ha endt opp med en ny amputasjon, hadde det ikke vært for St. Halvard. Han fjernhealet min far i ca. 1 uke. Resultatet ble som alltid helt fantastisk: Pappas fot var helt fin, ikke hoven, med normal hudfarge. Pappa var blid og slagferdig. Han var lysten på å legge planer framover, begynte å trene egenhendig for vedlikehold. Gnisten og gleden var der, og det var jo ikke så rart; St. Halvard hadde gitt han livet i gave enda en gang. Takk, Halvard!

Back to Top